En foreldreveileder til therianthropy: Hva du må vite

Når barnet ditt sier de er en therian, forteller de deg at de opplever en dypgripende, vedvarende identifikasjon med et ikke-menneskeligt dyr. Dette er ikke det samme som å late som om man er et dyr, en fase som nødvendigvis vil passere, et tegn på psykisk sykdom eller resultatet av påvirkning fra sosiale medier (selv om de kan ha oppdaget termen på nett). Therianthropy har eksistert som en anerkjent identitetserfarelse siden minst på 1990-tallet, lenge før sosiale medier. For barnet ditt er dette sannsynligvis noe de har følt i lang tid og som de endelig har funnet ord for å uttrykke. Det faktum at de forteller deg viser tillit.

Det viktigste du kan gjøre er å lytte uten dømmende holdning. Stil åpne spørsmål: 'Kan du fortelle meg mer om hvordan det føles?' 'Når begynte du først å føle dette?' La dem forklare med sine egne ord. Unngå å avvise erfaringen deres som tåpelig eller oppmerksomhetsekspertise. Forsk på therianthropy slik at du kan ha informerte samtaler. Du trenger ikke fullstendig forstå erfaringen for å støtte barnet ditt gjennom det. Praktisk støtte kan inkludere å tillate dem å bære therian utstyr hjemme, respektere deres privatliv om identiteten deres, og være åpen for å lære sammen.

Vil de vokse bort fra det? Kanskje, kanskje ikke — og begge resultatene er ok. Noen mennesker identifiserer seg som therians hele livet, andre gjør ikke det. Presser dem til å 'vokse bort fra det' er mer skadelig enn å la erfaringen utfolde seg naturlig. Er det et mentalt helseprobelm? Therianthropy i seg selv er ikke en psykisk sykdom. Men som alle kan therians oppleve relaterte utfordringer som artsdysfori eller sosial angst. Blir de påvirket av internett? Selv om nettsamfunn hjelper therians å finne språk for erfaringen deres, forekommer de underliggende følelsene typisk før deres nettoppdagelse. Er det sikkert? Therian aktiviteter som quadrobics og bruk av utstyr er generelt sikker når det gjøres bevisst.

Å støtte barnet ditt betyr ikke å ha ingen grenser. Rimelige grenser kan inkludere: alderspassende nettaktivitet (å vite hvilke plattformer de bruker, gjennomgang av personverninnstillinger), balansering av therian aktiviteter med ansvar (skole, gjøremål, sosiale forpliktelser), sikring av fysisk sikkerhet under quadrobics (ordentlige overflater, oppvarminger, tilsyn for yngre barn), og åpen kommunikasjon om deres felleskapsforbindelser. Ramme grenser som kommer fra omsorg, ikke misnøye. For eksempel: 'Jeg ønsker å sikre at du er sikker på nett' istedenfor 'Du bruker for mye tid på det therian-greiet.'

De fleste therian ungdommer er lykkelige, sunne og veladjusterte. Men vurder å søke profesjonell støtte hvis barnet ditt viser tegn på betydelig nød (vedvarende tristhet, tilbaketrekking, selvskade), hvis artsdysfori påvirker dagliglivet deres alvorlig, hvis de blir mobbet og sliter med å håndtere det, eller hvis du merker bekymrende atferdsendringer urelaterert til deres therian identitet. Se etter en terapeut som er åpen-minded om identitetserfaringer — du ønsker noen som vil støtte ditt barns velvære uten å patologisere identiteten deres. Målet er ikke å 'fikse' therianthropy men å sikre at barnet ditt har verktøyene til å navigere erfaringen deres sunt.